Norge i dødt, hvitt og blått – En zombieblogg med pene damer og barske mannfolk. Og zombier!

8. mars 2011

Jeg har fått åpningssangen fra Lion King på hjernen. Seriøst, søk opp “Lion King part 1″ på Youtube. Det første du hører? Helt på hjernen.

Men anyways.

Det er en kald, kald dag. (De mangler tydeligvis ikke sånne på indre Østland.)

Vi er fremdeles sammen med Oppland-separatistene. Rød, Hvit og Blå har vært borte siden et par dager etter at vi kom, men en stødig strøm av anonyme opprørere befolker Camp Gjøvik, alle med en dialekt fra Toten og nordover. De har hatt det lett i forhold til oss, ser jeg nå. Oppland har måttet slåss med mange flere zombier, pluss at de blir bombet.

Ingen bomber i Farsund.

Jeg er ute i villmarka sammen med CB, McAwesome og Charlie, og en kar ved navn Johnsen. Johnsen er rundt femti, et fjell av en fyr. Han er hyggelig nok, i motsetning til de fleste andre opprørerne. Til og med Synne har blitt grettenbitter av åtte måneder med zombiekrig, og de er lite keene på at jeg blogger mens jeg er i Gjøvik og avslører posisjoner for hæren. Dette er første tur ut, og jeg snek med meg iPad i et vagt håp om at jeg kunne finne et sted med nettilkobling. Men lo and behold, vi oppdaget en gammel hytte hvor det var signal. Derav denne oppdateringa. Still alive, men det kan bli sporadisk fremover.

Jeg driver fremdeles og samler sammen fakta om opprørerne, men for militærets skyld kan jeg opplyse om at de kontrollerer Hedmark og Oppland (eller det som er igjen), og har utposter i Møre og Romsdal. De har blant annet kontroll på Bergensbanen, og prøver å samle seg et fotfeste i regnbyen. Good luck with that…

I dag var første gang på lenge jeg så en skikkelig soloppgang (derav Lion King på hjernen). Siden da har det skyet over, men det var digg så lenge det varte.
Snøvær ute nå, så vi har bunkra ned for natta. Vi har tatt trettifem zombier i løpet av dagen. Det kryr av beistene, mange fra Oslo, men enda flere har ramlet inn over svenskegrensken. Merker at jeg mister optimismen jeg hadde i fjor.

Vent.

Skudd utenfra.

Gotta go.

EDIT 1: Well.

Vi har akkurat redda Stian Berntsen og Morten Klaussen fra zombiedøden.

Digg.

Mer i morra!

28. februar 2011

En bekjent av meg beskrev en gang Gjøvik som “kjedelig og stygg”. En annen kalte den “en kjedelig og stusslig industriby”.

Jørn brøt inn og beskrev Stavanger i stedet.

Men, jo.

Kommunen hadde nær tretti tusen innbyggere før Zack Day, et stykke Toten helt sør i Oppland. En gang i høst brant store deler av byen etter en beleiring. Det bebodde Gjøvik er… et sted i byen. Jeg vet ikke hvor.

Rød, Hvit og Blå ventet på oss etter en lang tur med helikopter (Forsvaret var faktisk villige) til bygda Biri. Jeg kjenner en fra stedet og holdt et øye åpent, men han var ikke å se. Det var bare de tre vi hadde møtt i Oslo, væpnet og varmekledd. Helikopteret forlot oss med beskjed om å komme tilbake når de ble bedt om det på bloggen.

Så raste vi av sted i to terrengbiler.

Her oppe er zack langt fra utslettet; zombier ramler inn over svenskegrensen støtt og stadig, utløpere fra de enorme hordene som sjangler rundt inne i Sverige. Det var en klar dag, badet i kald sol, så på veien kunne vi se små bander sjangle i det fjerne. Gjøvikenserne var rå og nådeløse. Angrepene deres var harde og raske, som et knivstikk.

Men, anyway, Camp Gjøvik.

Rett før vi kom til Gjøvik viste Rød, Blå og Hvit at de har sett for mange dårlige filmer, og insisterte på at vi skulle ha bind for øynene. Som sagt, så gjort, og den neste halvtimen eller noe sånt snublet vi etter dem. De siste fem minuttene var innendørs. Vi var i en murkjeller, oppdaget vi da vi fikk se igjen.

“Vel,” sa jeg, “det var en stor klisjé. Og -”

Jeg blunket.

Jeg blunket igjen.

Norges mest beryktede separatistleder satt og drakk en pils.

“Må jo feire,” sa Synne Kvam. Hun ga meg en Tuborg.

“Men… Men…”

Synne smilte. “Overraska?”

Logikken tok overhånd. Synne er som kjent leder for Valdres, det største opprørerområdet i Norge. Det var jo faktisk ikke så langt unna. Men… likevel:

“Eh… Ja.”

Hun trakk på skuldrene. “Og mer overraska skal du bli.”

19. februar 2011

Jeg er i Oppland.

Hvorfor er jeg i Oppland? Nærmere bestemt Gjøvik? Fordi… vel, historien går sånn:

(Jeg er fullt klar over at jeg ikke har oppdatert på en stund. Sorry for det. Men, alt henger sammen.)

Den 5. februar fant vi endelig våre mystiske overlevende etter en labyrint av en leting. Det var tre av dem, og av alle mulige steder hadde de lagt ut spor som ledet til Oslo City. Ansiktene deres var dekket av finlandshetter og skjerf – derav kallenavnene Rød, Hvit og Blå.

De var ikke spesielt hyggelige folk.

Rød er en svær kar med et sverd ikke ulikt mitt slengt på ryggen. Hvit er en blondine, og den eneste som bare bruker skjerf. Blå er den som snakker. Han er fra et sted på Østlandet (alt sør for Toten og nord for Arendal høres likt ut for meg), og han liker oss ikke. Han har funnet på morsomme kallenavn på oss, urbane sådan. For eksempel: Charlie er Big Horn, CB er Dressmann, McAwesome er Onkel Donald (ingen bukser) og jeg er… blogg-dått-enno. Haha. Det har sannsynligvis noe med deres egen påkledning å gjøre. Vi er som kjent ganske frigjort sånn motemessig. Ved siden av maskene sine kjører Rød, Hvit og Blå en stil som får Viggo Mortensen i The Road til å virke festkledd. Ved siden av dem ligner vi på Batman-skurker.

Uansett, de liker ikke regjeringen. Siden vi liksom har med regjeringen å gjøre, så liker de ikke oss heller. Og det gjorde de helt klart.

“De dreit langt i oss,” sa Blå. Apropos Batman-skurker så har han en ting for kniver. Han lekte med en nå, en lang, skarp ting som var full av tørket mørkerødt. “Så vi driter i dem. Og dere?” Han så på oss og fnøs. “Dere har liksom fått flyforsyninger ned til det lille fyrtårnet deres. Ved sjøen på Sørrrlandet” – han rullet på r-ene, og bommet grovt – “der det faenmeg ikke er minusgrader en gang!”

Hvit fnøs og. Rød var stille som en ravn på en gravstein.

“Du kan ta den bloggen din og pælme den til du har opplevd åssen vi har’e!”

Vi så på hverandre.

“Okei,” sa jeg.

Han så opp.

“Jeg kan gå hvor jeg vil,” sa jeg og trakk på skuldrene. “Står i kontrakta mi. La oss se hvor jævlig dere har det.”

Jeg innrømmer at jeg var passe forbanna akkurat her, go dette var min mate å is fuck you right back på. Men Blå trakk på skuldrene.

“Okei, blogg-dått-enno,” sa han. “Come on. Kom deg til Gjøvik, så skal se vi hvor lenge du varer. Om du kommer deg dit.”

De stakk av. Etter noen minutter kunne vi ikke høre dem lenger.

***

Og det er derfor jeg ikke har blogget på de to siste ukene. Vi kom oss til Gjøvik.

Det viste seg at Blå hadde et poeng.

Mer om det om et par dager.

God natt, lykke til, God bless og may the Force be with you.

3. februar 2011

Varmegradene er borte.

Kulda er tilbake, og nå mener den alvor. Det går gjennom marg og bein.

Jeg er lei av vinter.

Turen til Stovner var bom. Kilometer på kilometer med forlatte bygninger som hodeskaller i stabler, med en zack stønnende i vinden nå og da. Lufta sto nesten stille, tung og gretten.

“Wow, we’re in Eastern Europe,” var McAwesomes kommentar.

De overlevende på Stovner hadde migrert videre, østover, på jakt etter lagre av hermetisert mat. Flydroppene til Oslo har kun gått til militæret i det siste. Etter skriveriene på gatehjørnene å dømme så er ikke disse folka spesielt begeistret for militæret:

ET MØKK.

SNUT ER UT

NORGE FOR RIKFOLK?

Og så videre.

Dette er folka vi prøver å finne. Ja, dette kan bli gøy…

Vi er tilbake i Camp Oslo, og jeg har endelig fått varme i beina. Alt bra ellers. Mer i slutten av uka.

God natt, lykke til, God bless og may the Force be with you.

28. januar 2011

Det var som Irak, visstnok, men ikke helt.

Bygningene ligger ikke i ruiner, med mindre de har tatt fyr, men de er forlatte, tomme skall. Jungelen av glass og asfalt og sement som er Oslo sentrum, i det minste for en blogger fra bøgda, er unaturlig stille. Ingen fugler kvitrer. Ingen stemmer snakker. Ingenting. Det eneste som laget lyd var den lave mumlingen fra følget og splæsj-splæsj-splæsjet fra støvlene våre som vadet gjennom sørpa. Ingen har brøytet Oslo i vinter, og årets første store regnfall har gjort byen til en myr. Takene er bare, men bekker brede som elver flyter gjennom svære groper i snøen på vei ned mot Oslofjorden; hovedstaden er i ferd med å tine opp.

Rislingen og stillheten skapte en stemning som minnet veldig om en National Geographic-dokumentar.

Vi vasset over Grønland og forbi, en sightseeingtur til en folketom østkant. På denne tiden i fjor herjet moralpoliti og Mullah Krekar-angrep, men det er eldre historie i disse tider. Luften var myk og fuktig og inneholdt to plussgrader. De fleste zombiene i Oslo har sjanglet nordover, men det betyr ikke at det ikke er noen igjen.

I løpet av dagen må vi ha skutt minst femti stykker.

Kvinner, barn og velvoksne menn, stønnende og kledd i alt fra dress til shorts, spaserte makelig mot oss. De var av alle aldere, begge kjønn og alle folkeslag; jeg antar at det var en sirkus fifty-fifty blanding av vestlige og ikke-vestlige. Lite moro, men vi er nesten blitt avstumpet.

Akkurat nå er vi ikke langt unna Stovner, hvor det visstnok skal befinne seg en koloni av overlevende. Mer i morra.

God natt, lykke til, God bless og may the Force be with you.

EDIT: Hvordan kan jeg oppdatere? Jeg har blitt utstyrt med en iPad, en spesiallaget en med nettoppkobling, som er min nye bestevenn. Jeg kan nå blogge on the move. Sweet.