Norge i dødt, hvitt og blått – En zombieblogg med pene damer og barske mannfolk. Og zombier!

3. februar 2011

Varmegradene er borte.

Kulda er tilbake, og nå mener den alvor. Det går gjennom marg og bein.

Jeg er lei av vinter.

Turen til Stovner var bom. Kilometer på kilometer med forlatte bygninger som hodeskaller i stabler, med en zack stønnende i vinden nå og da. Lufta sto nesten stille, tung og gretten.

“Wow, we’re in Eastern Europe,” var McAwesomes kommentar.

De overlevende på Stovner hadde migrert videre, østover, på jakt etter lagre av hermetisert mat. Flydroppene til Oslo har kun gått til militæret i det siste. Etter skriveriene på gatehjørnene å dømme så er ikke disse folka spesielt begeistret for militæret:

ET MØKK.

SNUT ER UT

NORGE FOR RIKFOLK?

Og så videre.

Dette er folka vi prøver å finne. Ja, dette kan bli gøy…

Vi er tilbake i Camp Oslo, og jeg har endelig fått varme i beina. Alt bra ellers. Mer i slutten av uka.

God natt, lykke til, God bless og may the Force be with you.

28. januar 2011

Det var som Irak, visstnok, men ikke helt.

Bygningene ligger ikke i ruiner, med mindre de har tatt fyr, men de er forlatte, tomme skall. Jungelen av glass og asfalt og sement som er Oslo sentrum, i det minste for en blogger fra bøgda, er unaturlig stille. Ingen fugler kvitrer. Ingen stemmer snakker. Ingenting. Det eneste som laget lyd var den lave mumlingen fra følget og splæsj-splæsj-splæsjet fra støvlene våre som vadet gjennom sørpa. Ingen har brøytet Oslo i vinter, og årets første store regnfall har gjort byen til en myr. Takene er bare, men bekker brede som elver flyter gjennom svære groper i snøen på vei ned mot Oslofjorden; hovedstaden er i ferd med å tine opp.

Rislingen og stillheten skapte en stemning som minnet veldig om en National Geographic-dokumentar.

Vi vasset over Grønland og forbi, en sightseeingtur til en folketom østkant. På denne tiden i fjor herjet moralpoliti og Mullah Krekar-angrep, men det er eldre historie i disse tider. Luften var myk og fuktig og inneholdt to plussgrader. De fleste zombiene i Oslo har sjanglet nordover, men det betyr ikke at det ikke er noen igjen.

I løpet av dagen må vi ha skutt minst femti stykker.

Kvinner, barn og velvoksne menn, stønnende og kledd i alt fra dress til shorts, spaserte makelig mot oss. De var av alle aldere, begge kjønn og alle folkeslag; jeg antar at det var en sirkus fifty-fifty blanding av vestlige og ikke-vestlige. Lite moro, men vi er nesten blitt avstumpet.

Akkurat nå er vi ikke langt unna Stovner, hvor det visstnok skal befinne seg en koloni av overlevende. Mer i morra.

God natt, lykke til, God bless og may the Force be with you.

EDIT: Hvordan kan jeg oppdatere? Jeg har blitt utstyrt med en iPad, en spesiallaget en med nettoppkobling, som er min nye bestevenn. Jeg kan nå blogge on the move. Sweet.

26. januar 2011

Det fins et rom som heter Fugleværelset som, vel, kryr av fugler. Ikke bokstavelig talt. Det er malt med en himmel på tak og horisont på veggene, og i dette landskapet kryr det fugler.

En pult i et hjørne – en av fem i rommet – er min bloggstasjon.

Vi endte opp med en representasjonsgreie; tre fra Farsund, tre fra Lyngdal. Jeg og I.N.A. sitter på, eh, kontoret mens de andre er rundt og utforsker leiren. Jeg var egentlig da overrasket da jeepen fra Kontrearmeen kjørte rett opp Karl Johan og vi fikk vårt første blikk på – la oss kalle det Camp Oslo.

Slottet ble forlatt i temmelig nøyaktig en uke etter Zack Day før overlevende i Oslo gjorde det til hovedkvarter. Militæret evakuerte alle disse for noen uker siden, og nå er kongens gamle hangout en tungt befestet base for statsapparatet. Det står stridsvogner på Slottsplassen, og det kryr av soldater og paramilitære. Det er som å være i en Michael Bay-film.

Uansett, lang dag, så jeg skal oppsummere kjapt.

Vi kom fram, ble lastet av, ble innlosjert og så har vi hatt møte med generalmajoren som leder Camp Oslo. De skulle ha oss på overlevelseskurs. Etter litt krangling endte det opp med at vi skal holde overlevelseskurs.

I morra skal vi være med armyen på patrulje, så neste oppdatering kommer sannsynligvis om to dager.

Humør: spent.

God natt, lykke til, God bless og may the Force be with you.

23. januar 2011

Kreativ tittel, hæ?

Men nei, et skip skal plukke oss opp i morra tidlig og frakte oss til Tigerstaden. Ja, jeg sa “vi”; McAwesome har insistert på å være med, og siden han fikk ja (et ganske motvillig et, men meh) er det tre andre åpne plasser for Camp Lista-folk. Det er ikke helt sikkert hvem som fyller dem enda – det krangles enda om hvem som må være livvakt for meg – men det blir sannsynligvis noen gamle kjenninger. Dette er jo et PR-stunt, tross alt.

Labben kommer i tillegg. Når både meg og McAwesome skal av sted, er det lite fornuft i å la ham være igjen.

Siste middag på Sørlandet skal snart fortæres, en tale holdes (tydeligvis) og hender ristes. Og så er det sovepose, og så er det Oslo, befolkning spørsmålstegn.

God natt, lykke til, God bless og may the Force be with you

21. januar 2011

“Unnskyld,” sa jeg mens jeg kløp meg i armen, “hva sa du?”

“Vi vil gjerne ha deg til Oslo,” sa stemmen i telefonen over høytaleren.

Jeg blunket. Skuret var fullt av folk – telefon fra Trondheim var en sjeldenhet – og alle så på hverandre. Jeg plukket opp et par ansiktsuttrykk fra havet av forvirrede ansikter. Charlie så engstelig ut, CB virket irritert, Kine så ut som hun hadde hørt en dårlig vits, Vegard så ut som han hadde sett en dårlg film, og McAwesome så ut som han måtte drite.

Jeg konsentrerte meg om mannen på telefonen igjen.

“Øh, okei,” sa jeg. “Siden Oslo er en zombieinfisert ruin… Hvorfor?”

“Det vil den ikke være lenge,” sa telefonen. “Vi har fått såpass overhånd mot zombiene her i Midt-Norge at vi har bestemt oss for å opprette en garnison i Oslo som et symbol på hvor bra tingene går.”

Jeg vurderte å fortelle fyren at ting sannsynligvis kom til å se helt annerledes ut når våren kom og frosne zackledd tinte opp, men jeg sa ingenting.

“Og det er i den anledning vi vil ha deg med, som en slags dokumentarskriver. Nå som Kaarstad får radiomasten sin kan han rapportere fra Farsund. Men vi vil som sagt gjerne ha deg til å dekke gjenerobringen av Oslo.”

Jeg hadde femten hundre grunner til å si nei. For det første kom denne gjenerobringen til å gå lukt i dass når varmegradene kom. For det andre var jeg rett og slett lite keen på å forlate Farsund, som tross alt er hjemmet mitt. For det tredje fristet det lite å delta i planene til en regjering som har gjort mye rart i denne krigen, ikke alt særlig moralsk.

Det var det jeg tenkte.

Det jeg sa overrasket til og med meg selv.

“Okei.”

Kaos brøt ut bak meg. Det tok noen minutter før alt roet seg. Jeg følte skarpe blikk i ryggen.

“Okei,” sa jeg, “på en betingelse.”

Hviskingen bak meg sluttet.

“Ingen sensur. Jeg skriver det jeg synes og det jeg mener og det jeg ser. Pressefrihet, trykkefrihet og hele sulamitten. Hvis dere driter dere ut, så skriver jeg om det. Hvis dere gjør noe veldig bra, så skriver jeg det om det og.”

Det var så stille i den andre enden at jeg lurte på om de hadde slengt på røret.

“Jeg er ingen soldat. Jeg går dit jeg vil, så lenge det er sånn nogenlunde trygt, og jeg tar ikke ordre med mindre det er veldig gode grunner for å gjøre det, og med gode grunner mener jeg zombier og ikke “rikets sikkerhet” eller noe sånt.”

Stille i den andre enden.

“Deal eller no deal,” sa jeg og lente meg tilbake. Jeg kikket over skulderen min og så nikk fra de andre.

Stille i den andre enden – helt til statsministeren sa “greit”.